Krigstaktikk

Så dokumentaren om grusomhetene i Sri Lanka en dag, og gjorde meg følgende refleksjoner om taktikk.

Først må fienden fremstilles som ond gjennom solid propaganda, når det har lykkes, så kan en drepe han og selv fremstå som den godes helt.

Først snakker vi ondt om vår neste. Når vi er blitt trodd er det fritt frem å støte vedkommende ut fra vårt felleskap og samtidig beholde støtte.

Dette er så i kontrast med Jesu lære hvor baktalelse er synd og hvor fienden skal elskes. Kanskje det er fordi vi heller skal speile våre motstandere på en måte som appelerer til deres sanne jeg, skapt i Guds bilde for gode gjerninger?