Krigstaktikk

Så dokumentaren om grusomhetene i Sri Lanka en dag, og gjorde meg følgende refleksjoner om taktikk.

Først må fienden fremstilles som ond gjennom solid propaganda, når det har lykkes, så kan en drepe han og selv fremstå som den godes helt.

Først snakker vi ondt om vår neste. Når vi er blitt trodd er det fritt frem å støte vedkommende ut fra vårt felleskap og samtidig beholde støtte.

Dette er så i kontrast med Jesu lære hvor baktalelse er synd og hvor fienden skal elskes. Kanskje det er fordi vi heller skal speile våre motstandere på en måte som appelerer til deres sanne jeg, skapt i Guds bilde for gode gjerninger?

Rethinking secularism

There is no such thing as a secular realm, a part of the world that can be
elevated above God and explained and investigated apart from Him.
—Phillip Blond

[Artikkel her]

Dette er vel litt on the edge for folk flest ;-) Vi gjør desperate forsøk på å skille religion og politikk. Kan virkelig en såkalt sekulær sfære opprettholdes?

Stat, kirke og imperium

Var på forelesning med en egyptisk biskop som lever i muslimsk-dominerte Egypt. Han sier følgende om forholdet mellom stat/makt og kirke (fri gjengivelse av hans argumentasjon):

Den kristne tro trenger ikke slektskap til en bestemt familie.
Den er ikke for én spesiell etnisk gruppe, én bestemt kultur eller språk.
Den trenger ingen stat med grenser, en hellig by eller bygning.

Evangeliet er grenseløst og inkluderer alle mennesker og kulturer.

Allerede før keiser Konstantin innførte kristendommen som statsreligion så var evangeliet spredd rundt hele middelhavet. Når da kesieren bestemte at det skulle være romernes religion så gikk evangeliet fra å være grenseløst og uavhenging av steder, til å bli det romerske imperiets religion og dermed vestens religion. Altså for veldig mange så ble det fiendens religion slik som den så tydelig er blitt i dag.

Og han konkluderer med at koblingen mellom stat og kirke var et stort feiltrinn.

Simson perspektiv på immigranter